Denne laiven har vært avholdt

Denne laiven ble avholdt 23.-25. oktober 2015.
Ønsker du kontakt med arrangørene kan du gjerne skrive til oss i kontaktskjemaet til høyre

Livet ved fronten

For troppene i 6. Gebirgsjager artet tiden ved Litsafronten seg som en arktisk versjon av første verdenskrig.

Man hadde ikke nokk soldater til å danne en kontinuerlig linje skyttergraver. Derfor var de tyske stillingene organisert som en serie av støttepunkter. Kort oppsumert befestede høydedrag i et sikksakk-mønster, plassert slik at hvert punkt kunne støtte naboene med ild fra maskingevær og bombekastere.

Russerne lå i tilsvarene stillinger på den andre siden av dalen. Det var stadig mindre treffninger, og utveksling av artilleri-ild.

Klimaet var også en stor påkjenning. I sommermånedene svermet myrområdene med mygg, og på vinteren sank temperaturen ofte ned under -30 c.

Å bemanne stillingene var en stor nokk utfordring under disse forholdene, og mangelen på veier og ordentlige kommunikasjononsmiddler gjore selv oppgaver som transport av forsyninger og sårede til en prøvelse.

Russerne iverksatte flere offansiver mot de tyske linjene, men nå var et deres tur til å avansere gjennom granatregnet over de åpne myrområdene. De tyske linjene holdt, men tapene var betydelige på begge sider selv om frontlinjen ikke skulle flytte på seg igjen før over tre år var gått.

6. Gebirgsdivisjon ble værene på fronten hele denne tiden. Troppene rullerte mellom de ulike støttepunktene. Etter en tid ved fronten ble kompaniet flyttet lengre bak linjene for å hvile før det var frem igjen noen uker senere.

   

De siste tre ukene; Tilbaketrekkningen fra Litsa.

Mens fronten var fastfrosset i nord bølget en frem og tilbake i sør. Gradvis skiftet maktbalansen fra tysk triumf til aliert fremgang. Høsten 1944 så nyhetene fra resten av riket stadig mørkere ut. Amerikanske og britiske styrker hadde landet i Italia og Normandie, og lenger sør i russland ble de tyske troppene trykket stadig bakover.

I nord hadde Finland, som hadde kjempet mot russerne sammen med tyskerne, kapitulert. Den sørlige flanken til 20. Bergarme, som 6. Gebirgsjager-divisjon var en del av, hang plutselig i løse lufta.

De tyske stillingene ved Litsa ble regnet som sterke, men det var tydelig at overkomanoen ventet et angrep. Forberedelsene var i gang til en storstilt evakuering.

Men før denne kunne bli satt igang iverksatte russerne en voldsom offensiv.

Denne begynte på 7. oktober, for omtrent tre uker siden. Troppen vår lå i en av de bakre støttepunktene, og ble vekket morgenen den syvende av en plutselig buldring. Da de kom seg opp i stillingene kunne de se hele frontlinjen dekket i et teppe av kontinuerlige eksplosjoner. Russerne hadde samlet over 2000 kanoner på fronten, over 150 kanoner for hver km front. Og nå åpnet de ild med dem alle sammen…

Etter to og en halv time begynte granatene å falle også på deres stillinger. Et sikkert tegn på at det russiske infanteriet var i gang med angrepet på det som måtte vere igjen av de fremre støttepunktene…

Alle var i høyspenn og klare til å forsvare seg, eller rykke frem for å hjelpe kameratene i den første linjen.

Men da marsjordren kom var det bort fra fronten de ble beordret. Lette sovietiske tropper hadde brutt gjennom linjene mellom 6. og 2. gebirgsdivisjon, og truet med å sperre den ene veien fra Litsa til Petsamo og Kirkenes. De måtte stoppes!

Fra å vere bakerst i reserve gikk batalionen troppen vår er med i over til å lede kampene mot de russiske lette troppene. Ved hjelp av reinsdyr, pulker og egne krefter hadde disse brakt me seg både støttevåpen og amunisjon, og kampene som fulgte var harde og langvarige. Mange bergjegere falt mens de iherdig kjempet for å holde retrettmuligheten åpen for kameratene.

 

Gebirgsdivisjonene rygget bakover mot Petsamo, hardt presset men uten å bryte. Dit kom de omtrent en uke senere, den 12. Oktober. Også here ble de forsøkt avskjært, denne gangen av russiske marinestyrker. 6. Bebirgsdivisjon holdt fronten mot de forfølgende russerne, mens 2. Gebirgsdivisjon slo seg gjennom forsøket på å sperre tyskerne inne i Petsamo.

Slik fortsatte de å rullere bakover til de krysset den norske grensa. 6. Gebirgsdivisjon fikk i oppdrag å forsvare veien til Tårnet og Kirkenes mens byen ble evakuert, noe de gjorde til tross for harde kamper og nye forsøk på å omringe dem. Kirkenes ble til slutt gitt opp 25. Oktober, og etter en ny bakoverrullering er nå troppen vår nettopp ankommet Tana. Lengre øst kjemper baktroppene fremdeles mot russerne, men det virker som om angrepet er i ferd med å gå tom for momentum...  

Fjelljegerdivisjonen før Litsa

6. Gebirgsdivisjon ble opprettet like etter invasjonen av Polen, og var klar til tjeneste sommeren 1940. De rakk derfor ikke å vere med på invasjonen i Norge i April 1940, men hørte nyhetene om de harde kampene rundt Narvik mens de selv var under trening i sørvest-Tyskland. Etter at divisjonen ble tatt i tjeneste ble de stasjonert som okupasjonstropper, først i Frankrike og så i Polen.

Så, i Mars 1941, fikk divisjonen ordre om å forflytte seg i all hast fra Polen til Bulgaria.

Italienerne hadde fem måndeder tidligere gått til angrep på Hellas. Det hadde gått begredelig dårlig. Greske styrker har med Engelsk hjelp stanset Italienerne, og truet med å drive dem ut av landet igjen. Nå skulle tyskerne komme sine allierte til unnsettning, og siden Hellas er et land bestående hovedsakelig av fjell var det naturlig at invasjonsstyrken inneholdt bergjegere.

Opperasjonen begynte 9. April 1941. Det første målet var Metaxas-linjen, de greske grensefestningene i fjellkjeden som ligger langs grensen til Bulgaria. Her kjempet de seg oppover bratte fjellsider, mot godt forberedt stillinger. Den møtte hard motstand, og noen av avdelingene tok tunge tap. Troppen vår var blant de som i stedet for å storme mot festningene gikk opp til 2100m høyde, og krysset et snødekket fjellpass som grekerne regnet det som umulig å komme over. Dagen etter tok de kontroll over jernbanen på baksiden av fjellene.

Der slo de seg sammen med 2. Panzerdivisjon, og var med på å lede angrepet sørover mot Athen sammen med panzergrenaderene og stridsvognene. Flere ganger forsøkte engelskmennene å stanse dem i de trange dalene. Stridsvonger og panzergenadiers angrep disse stillingen i front, mens Gebirgsjägerne gjorde det de gjorde best; flankemarsjer over bratt og ulendt terreng.

Det hele gikk i forrykende tempo. Det var lite tid til verken hvile eller søvn mellom marsjene og angrepene.

24. April var troppen med på angrepet på selve Thermophylae, passet der 300 grekere hadde kjempet mot Perserne. I motsettning til Xerxes tok Wehrmacht stedet etter en dags harde kamper.

Thermophylae var den siste forsvarsstillingen før Athen, og 27. April, etter 18 dager med kamper, rullet de tyske kolonnene inn i Athen uten å møte motstand. Grekerne hadde overgitt seg, og Engeskmennene var på flukt mot havet.

Divisjonen ble i Hellas i påvente av invasjonen av Kreta, som skulle sluttføre overtakelsen av landet. De var ikke med i den første bølgen av fallskjermtropper og flylandsatte bergjegere, men etter hvert som kampene spisset seg til ble troppen vår sendt til Kreta som forsterkninger.

Øya falt etter bare 10 dagers kamp, men kampene hadde vert svært harde.

Gebirgsjagerne fikk ikke noen tid til å nyte middelhavsklimaet. Mens de kjempet i Hellas hadde invasjonen av Russland kommet i gang…

Timeplan

Timeplanen

Endringer kan forekomme, og mer spesifikk timeplan vil variere litt avhengig av hvilken gruppering du er i og hvilke valg dere tar som spillere.

Fredag

14:00 De som ønsker å hjelpe til å rigge, eller bare vil henge kan komme
17:00 Oppmøte og skift (enkel servering før spillstart, ta gjerne med mat selv)

18:00 workshop (felles og delt)

20:00 spillstart

21:00 kveldsmat

Lørdag

08:00 Frokost

13:00 Lunsj

15:00 Kaffe

17:00 Bursdagsfeiring med middag

Søndag

08:00 Frokost

11:00-ish laiven avsluttes
11:15 Debrief

12:30 lunsj

13:30 Opprydning

15:00 reise

19:00 Afterlaiv

Flukt og huleboere

Flukt og huleboere

Det var mange som planla å rømme fra tyskerne, og i da tvangsevakueringsprosessen ble iverksatt var tiden inne. Folk gikk i skjul mange forskjellige steder. En del mennesker fra dalene på vestsiden av Tanaelva søker tilflukt på den mer eller mindre veiløse østsiden. Folk som kommer lengre oppe fra drar blant annet over på vestsiden. Mange oppsøker gammer eller jordhuler som alt er gjort klare. De tyske soldatene finner mange av rømlingene, men tvagsevakueringen er ingen suksess i Tana. Totalt får de bare med seg omkring 25% av befolkningen i de områdene evakueringen gjennomføres.

(artikkel dere kan finne i fulltekst her: http://snefjellet.no/tana/hosten1944/)

Huleboerne er betegnelsen på de av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms som etter tvangsevakueringen og nedbrenningen høsten 1944 trosset den tyske okkupasjonsmaktens ordre og gjemte seg bort i utmarka mot slutten av andre verdenskrig i Norge. Huleboerne bodde under veltede båter, i gammer og i små huler i fjellet og i steinrøyser mens de ventet på frigjøringen.

(les hele wikipedia-artikkelen om huleboerne her: https://no.wikipedia.org/wiki/Huleboerne_i_Finnmark)

Her er en filmsnutt om Sørøya, som ble brukt som skjulested under krigen.

Tana, høsten 1944

Tana, høsten 1944

Dagene fra 26. oktober til 8. november 1944 er de mest dramatiske i Tanas nyere historie. I denne fjortendagersperioden, da den strenge finnmarksvinteren kunne ventes når som helst, ble bygdene våre gjenstand for bombing, brenning, tvangsevakuering og terror idet tyskerne trakk seg ut av Øst-Finnmark gjennom Tana med størsteparten av befolkningen på flukt. Dette var en del av det store oppgjøret mellom Nazi-Tyskland og de allierte som avsluttet andre verdenskrig. (lhttp://snefjellet.no/tana/hosten1944/)

Under krigen hadde Tana stasjonert opptil 600 tyske soldater. Deres oppgave var hovedsaklig å holde utkikk ved fjorden for å hindre angrep fra de allierte den veien. Da tyskerne innså at krigen ikke gikk deres vei begynte de å planlegge en stor retrett fra Øst-Finnmark til Lyngen-området. De hadde så vidt kommet i gang med dette da de led det store nederlaget ved Litsa-fronten 7.oktober 1944. De ble da tvunget til trekke seg tilbake i stor fart.

Trafikken gjennom Tana økte. Materiell, krigsfanger og tropper passerte dag og natt. Det kan ha vært så mange som 100 000 mann som passerte gjennom byen i forbindelse med tilbaketrekningen. Fanger som ikke klarte å holde følge ble drept og ble liggende i veigrøfta til sivilbefolkningens skue.

Den store trafikken gjorde folk nervøse. Rykter om nedbrenning av alt husværet i fylket hadde gått hele sommeren, og de norske nazistene forsøkte å få befolkningen til å evakuere frivillig. Dette skapte enda mer urp og spenning i samfunnet.

Mandag 30.oktober begynnte herjingen i Tana ved at tyskere og norske nazister gikk fra hus til hus og beordret folk til å møte på angitte steder på bare få timers varsel.


(Dette er et kort sammendrag av et utdrag av en veldig god artikkel dere kan finne i fulltekst her: http://snefjellet.no/tana/hosten1944/)

Frontsøstre

Under 2. verdenskrig vervet Norsk Sykepleierforbunds tidskrift Sykepleien sykepleier til tyske Røde Kors. Disse blir kalt frontsøstre. Selv om folkeretten gir plikt og rett til å yte humanitær bistand til alle parter i en krig ble likevell sykepleierne arrestert og dømt for sitt arbeid etter krigen.

På laiven har vi en karakter som har jobbet i Røde Kors ved Litsafronten og som kommer sammen med tyskerne. Vi vet ikke om det faktisk var norske Røde Kors damer i Litsalen i virkeligheten. Vi har likevel valgt å skrive det inn i fiksjonen både for å kunne vise flere sider av krigen, men også for at det skulle være mulig å spille en kvinne som har vært ved fronten.

Du kan lese mer på wikipedia, hvor de også tipser om bøker.

http://no.wikipedia.org/wiki/Frontsøster 

På Nrk ligger det også et program som er tilgjengelig til og med 31. mai.

http://tv.nrk.no/program/KOID75002509/sju-kammers-frontsoestrene