Livet ved fronten

For troppene i 6. Gebirgsjager artet tiden ved Litsafronten seg som en arktisk versjon av første verdenskrig.

Man hadde ikke nokk soldater til å danne en kontinuerlig linje skyttergraver. Derfor var de tyske stillingene organisert som en serie av støttepunkter. Kort oppsumert befestede høydedrag i et sikksakk-mønster, plassert slik at hvert punkt kunne støtte naboene med ild fra maskingevær og bombekastere.

Russerne lå i tilsvarene stillinger på den andre siden av dalen. Det var stadig mindre treffninger, og utveksling av artilleri-ild.

Klimaet var også en stor påkjenning. I sommermånedene svermet myrområdene med mygg, og på vinteren sank temperaturen ofte ned under -30 c.

Å bemanne stillingene var en stor nokk utfordring under disse forholdene, og mangelen på veier og ordentlige kommunikasjononsmiddler gjore selv oppgaver som transport av forsyninger og sårede til en prøvelse.

Russerne iverksatte flere offansiver mot de tyske linjene, men nå var et deres tur til å avansere gjennom granatregnet over de åpne myrområdene. De tyske linjene holdt, men tapene var betydelige på begge sider selv om frontlinjen ikke skulle flytte på seg igjen før over tre år var gått.

6. Gebirgsdivisjon ble værene på fronten hele denne tiden. Troppene rullerte mellom de ulike støttepunktene. Etter en tid ved fronten ble kompaniet flyttet lengre bak linjene for å hvile før det var frem igjen noen uker senere.

   

De siste tre ukene; Tilbaketrekkningen fra Litsa.

Mens fronten var fastfrosset i nord bølget en frem og tilbake i sør. Gradvis skiftet maktbalansen fra tysk triumf til aliert fremgang. Høsten 1944 så nyhetene fra resten av riket stadig mørkere ut. Amerikanske og britiske styrker hadde landet i Italia og Normandie, og lenger sør i russland ble de tyske troppene trykket stadig bakover.

I nord hadde Finland, som hadde kjempet mot russerne sammen med tyskerne, kapitulert. Den sørlige flanken til 20. Bergarme, som 6. Gebirgsjager-divisjon var en del av, hang plutselig i løse lufta.

De tyske stillingene ved Litsa ble regnet som sterke, men det var tydelig at overkomanoen ventet et angrep. Forberedelsene var i gang til en storstilt evakuering.

Men før denne kunne bli satt igang iverksatte russerne en voldsom offensiv.

Denne begynte på 7. oktober, for omtrent tre uker siden. Troppen vår lå i en av de bakre støttepunktene, og ble vekket morgenen den syvende av en plutselig buldring. Da de kom seg opp i stillingene kunne de se hele frontlinjen dekket i et teppe av kontinuerlige eksplosjoner. Russerne hadde samlet over 2000 kanoner på fronten, over 150 kanoner for hver km front. Og nå åpnet de ild med dem alle sammen…

Etter to og en halv time begynte granatene å falle også på deres stillinger. Et sikkert tegn på at det russiske infanteriet var i gang med angrepet på det som måtte vere igjen av de fremre støttepunktene…

Alle var i høyspenn og klare til å forsvare seg, eller rykke frem for å hjelpe kameratene i den første linjen.

Men da marsjordren kom var det bort fra fronten de ble beordret. Lette sovietiske tropper hadde brutt gjennom linjene mellom 6. og 2. gebirgsdivisjon, og truet med å sperre den ene veien fra Litsa til Petsamo og Kirkenes. De måtte stoppes!

Fra å vere bakerst i reserve gikk batalionen troppen vår er med i over til å lede kampene mot de russiske lette troppene. Ved hjelp av reinsdyr, pulker og egne krefter hadde disse brakt me seg både støttevåpen og amunisjon, og kampene som fulgte var harde og langvarige. Mange bergjegere falt mens de iherdig kjempet for å holde retrettmuligheten åpen for kameratene.

 

Gebirgsdivisjonene rygget bakover mot Petsamo, hardt presset men uten å bryte. Dit kom de omtrent en uke senere, den 12. Oktober. Også here ble de forsøkt avskjært, denne gangen av russiske marinestyrker. 6. Bebirgsdivisjon holdt fronten mot de forfølgende russerne, mens 2. Gebirgsdivisjon slo seg gjennom forsøket på å sperre tyskerne inne i Petsamo.

Slik fortsatte de å rullere bakover til de krysset den norske grensa. 6. Gebirgsdivisjon fikk i oppdrag å forsvare veien til Tårnet og Kirkenes mens byen ble evakuert, noe de gjorde til tross for harde kamper og nye forsøk på å omringe dem. Kirkenes ble til slutt gitt opp 25. Oktober, og etter en ny bakoverrullering er nå troppen vår nettopp ankommet Tana. Lengre øst kjemper baktroppene fremdeles mot russerne, men det virker som om angrepet er i ferd med å gå tom for momentum...